Helsinki, Kaapeli, 10/2, 21:00

II.

Alle barn fortjener å vinne
- Roy Jacobsen

Alle har vi muligheter til å oppleve små eller store seire ved at vår innsats blir sett og anerkjent. Alle har vi plikter. Alle har vi rettigheter. Alle kan vi bidra. Alle land, men særlig små nasjoner, er avhengige av mellomfolkelig, forpliktende samarbeid. Alle samlet under FN-paraplyen. Alle ønsker seg NOE. Allerede etter ett år har det internasjonale vaksineprogrammet bidratt til å redde livet til tusenvis av barn. Alt det frivillige arbeidet som krever trofasthet i hverdagen og som ikke er knyttet til fortjeneste for seg selv, men til tjeneste for andre. Andre titusener vil få ny jobb. Arbeidsløsheten er lav. At de skal ha lov til å være seg selv, uavhengig av kjønn, nasjonalitet, tro og seksuell legning. At det gir mer rom og vekstmuligheter for oss alle. At det nettopp ikke blir kaldere i skyggene, men at skyggene forsvinner i lyset og varmen. At vi får mer tro på framtiden. At vi ser andre enn oss selv, at vi bryr oss om andre mennesker. Aung San Suu Kyi kunne ikke forlate sitt hjemland Burma. Av og til kan problemene synes overveldende, og vi kan føle motløshet i stedet for å se mulighetene. Avisen Nordland kunne i desember fortelle om en forvirret vårblomst som var funnet i en grøftekant. Barn lager ikke snømenn. Barna har en slik fantasi. Befolkningen i Afghanistan har de siste tiårene lidd under krig, vanstyre og naturkatastrofer. Begeistring, vilje og pågangsmot er sterke drivkrefter. Bedriftene våre går godt – i hele landet. Både en fødsel – og et årtusenskifte – minner oss om slekters gang, og om den historiske sammenheng vi står i. Da får vi mangfold i fellesskapet. Da går noe av fellesskapet i stykker. Da jeg var hjemme i sommer og spurte om å få låne bilen, ble han litt bekymret. Da jordskjelvet rammet måtte hun ta det umulige valget om hvilket barn hun skulle redde da huset raste sammen over familien.